Hei igjen! Til helgen gikk jeg ut og sammenlignet to økosystemer for å finne likheter og ulikheter. Utstyret jeg brukte til dette var:

• Canon EOS 5D mark II (Kamera)
• Canon 24-105mm F/4L IS USM (Objektiv)
• Notisblokk (og penn)
• Og en botanisk ekspert (Pappa)

Område 1:

Det første økosystemet var plassert kun meter fra Lierelva ved Gullaug. Resultatet av dette var at det var et veldig vått område. Skogen starter ved et boligområde og ender i en elvebredde der den tones ned til å bare bestå av siv. Det var en edelløvskog, som man finner kun i tempererte, våte områder mellom Oslo og Trøndelag. Den er i klimaksfasen. Denne typen skog er en av skogene med mest biologisk mangfold i Norge. Det er for vått for at granen trives, men mange andre planter gror og det er derfor et produksjonsrikt område.

De vanligste tresortene i området er ask, lønn, bøk, svartor, alm, hassel, eik og lind. Noen av tresortene jeg fant var svartor, gråor, hassel og bjørk.

Under er en organisert liste av biotiske og abiotiske faktorer:

Biotiske faktorer:

• Trær – svartor, gråor, hassel, bjørk.
• Annet planteliv – Gress, brennesle, breiner, mose.
• Dyreliv – Mygg (Det er egentlig det mest artsrike omeråde, men vi så lite)

Abiotiske faktorer:

• Leire
• Elv (vann)
• Jord

Det første vi ser her er brennesle. Denne vokser mest bare i næringsrik jord, og foretrekker en pH-verdi annerledes enn den man typisk finner i edelløvskog. Men gjennom området går en nedtråkket sti som har økt tilgang til leire, som brenneslen liker.

Om menneskelig aktivitet skulle stanses, ville bladene på bakken tilføre jorden næring og gjort bakken fruktbar. Da ville brenneslen fortreges ettersom skogen tar over stien.

Her ser vi svartor. Or vokser typisk i fuktige områder, ofte langs bekker og elver. Her ser vi også symbiose; en slyngplante har nytte av å få vekststøtte for å få mest mulig sol på bladene, og svartoren bryr seg ikke. Denne typen for symbiose kaller vi kommensalisme.

Etter dette har vi bjørk. Som en liten digresjon er det norges nasjonaltre, og den vokser villig i løvskog som denne, men også mange andre steder, blant annet helt opp til tregrensa. Den vokser i nesten alle biotoper, men ville hatt problemer i en typisk granskog, blant annet på grunn av sur jord.

Jorden her er ikke sur, ikke minst som resultat av at mark, en nedbryter, drar ned bladene vi ser i gresset her for å spise, noe som bidrar til dekomponering og jordforbedring.

I dette bildet ser vi en breine, en typisk underskogsplante. Denne norske underarten av breine (en av over 12 000 globalt) trives der det er fuktig og skyggefult. Den store tettheten av blader gjør den til en effektiv produsent.

Så har vi hassel. Et nøttetre som vokser nesten overalt.

Vidre har vi gråor. Gråor er litt vanligere enn svartor, men vokser ellers på de samme stedene.

Om 20 år vil denne edelløvskogen være temmelig lik slik den ser ut i dag. Forutsatt at det ikke er menneskelig aktivitet, vil stien gro igjen og brenneslen vil forsvinne. Ellers, ettersom området har nådd klimaksfasen vil lite være endret.

Område 2:

Det andre økosystemet er en gråsone mellom primær og sekundær suksesjon. Det er et sandtak som opplever pionervekst samtidig som frø blir blåst over fra skogen rundt.


Biotiske faktorer:

• Trær – hassel, furu
• Annet planteliv – Sneller, kløver, rødkløver, gullris, løvetann, hestehov.

Abiotiske faktorer:

• Sand
• Stein

Området var under fjell dekket av blandingsskog, før det ble gravet ut. Så ettersom det ikke har vært planter under her før kan vi også si at det er primærsuksesjon. Mens mennesker har gravet seg innover, har de tidligst utgravde områdene opplevd denne veksten.

Vi kan fra disse furu trærne på utkanten av sandtaket telle kransene (og derved ringene og alderen) at de har fått vokse i ca. 5-6 år.

Frø fra planter har blåst over fra skogen i utkanten og lagt grunnlag for yngre trær, som for eksempel dette hassel treet.

Planten som gror her er i familien sneller. Denne planten kan vi se er relativt simpel i design, og kan dateres tilbake til karbon tiden. På denne tiden ble de så høye som 30 meter. Et levende fossil. Dette er en pionerplante, og den bidrar til å legge røtter i sanden. Dette gjør det mulig for andre planter å gro i et område som ellers ville erodert.

Dette er gullris, eller solidago. Denne regnes som en plage blant mange i Norge, fordi den fortrenger oprinnlige arter, og truer derfor det biologiske mangfold til en viss grad. Den var originalt brakt hit som hageplante fra USA.

Her ser vi tre planter. Øverst til venstre har vi hestehovblader. Nederst til høyre har vi kløver og nederst i midten har vi løvetannblader. Tre villige planter. De bidrar også til å binde jorden og hindre erosjon. De tiltrekker insekter, som vil etter hvert vil spre plantene og tiltrekke seg større dyr.

Får området fortsette å gro i fred vil vi antageligvis om 20 år være på vei til å bli en blandingsskog igjen. Det vil bli mer hassel, furu og bjørk. Det vil også antageligvis bli mer vegetasjon som liker sandholdig jord som for eksempel løvetann og tistel. Det vil ikke være noe tett skog enda, men betinget at det får det fortsette å gro i fred gror den igjen etter hvert.

De to områdene, edelløvskogen og sandtaket har lite til felles. De er i grunn kontraster til hverandre. En i pionerfasen og en i klimakasfasen. En ved vann og en i sand. Forutsatt at sandtak-området får fortsette å vokse vil det etter hvert ligne edelløvskogen, men på grunn av jordsmonnet vil det komme flere nåletrær som f.eks furu og det vil forbli en blandingsskog i lang tid etterpå.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Snellefamilien

http://en.wikipedia.org/wiki/Goldenrod

http://en.wikipedia.org/wiki/Fern

http://ndla.no/nb/node/5438?fag=7&meny=30

http://no.wikipedia.org/wiki/Edell%C3%B8vskog

http://snl.no/edell%C3%B8vskog

Naturfag boken